Gårdsdrift frem til 1953

Gården var ikke særlig stor med rundt 20 mål innmark. På det meste hadde de 4 kyr og da var det ikke nok å slå på egen mark til vinterfor. Da slo de også i Reknesparken og på Bjørset. Alt høyet ble slått med ljå og siden de ikke hadde hest, ble den store høyvogna trukket med håndmakt. Noen ganger leide de inn hest for å få høyet i hus. Et lite hønsehus var det også og alle dyra ble stelt med stor omhu. Gården solgte melk til husstander nede i byen og melken ble levert morgen og kveld. I mellomkrigsårene hendte det at mannskap fra turistbåtene kom opp om sommeren for å kjøpe egg og melk.

Ole og Kristine fikk fire barn. Eldste sønnen Knut ble prest og bosatte seg i Skjåk. Siden Knut ble påkostet utdanning, bestemte Ole at de tre andre søsknene skulle få hver sin tomt på eiendommen.

I april 1940 falt det flere bomber på eiendommen, men det var bare låven som ble borte. Under krigen ble det opparbeidet en stor tyskerleir rett øst for Furuli. Alle bygningene i leiren lå i skogområdet. Piggtrådgjerde ble satt opp flere meter inne på den oppdyrkede jorda. Dette førte til at de måtte skjære ned på budskapen og finne nye veier å drive kyrne på utbeite. Flere gårdbrukere flyttet sommerfjøsene sine nord for Furuli. De ble også pålagt å leie ut rom til tyskere under krigen.

Ole drev ikke bare gården, han var også tilsatt som oppsynsmann for Reknesparken, Vardeveien og Vardestua. Han ga seg ikke før han fikk et tre over foten en vinter han drev med hogst i Reknesparken. Da var han langt oppe i 70-årene.

Gårdsdriften ble lagt ned da Kristine døde i 1953, men hønseholdet fortsatte. Ole døde i 1958. Familien prøvde å holde jorda i hevd ved å slå høy, men ga seg på midten av 1960-tallet.